Tilbake til Okhaldhunga-virkeligheten igjen

Tilbake til Okhaldhunga-virkeligheten igjen

Etter sommeropphold i Norge tok det ikke lang tid for Kristin og Erik Bøhler å bli dratt inn i Okhaldhunga-virkeligheten igjen. Selv om sykehuset offisielt fremdeles bare har 50 senger, det nå plass til 100 innlagte pasienter. Og i ukene siden de kom igjen hit har tallet ligget jevnt over 90.

I oktober-nummeret av Okhaldhunga Times forteller Kristin og Erik Bøhler:

– Særlig én av dem har vært nok en påminnelse om hvorfor vi er her: Han er i tretti-årene, familiefar med to små barn. For tre måneder siden kom hele familien til kristen tro, det skjer stadig her i landet. Men så bli han syk. I løpet av få dager ble det åpenbart at det sto om livet, og de tok ham til sykehuset. Vi fant at han hadde en «urosepsis», altså blodforgiftning med utgangspunkt i en urinveisinfeksjon. Han gikk i sjokk kort etter innkomst, og jeg forklarte dem at jeg trodde han ikke ville overleve uten en form for intensivbehanding som ikke er tilgjengelig på vårt lille sykehus. Men hvis de tok ham til Katmandu i helikopter kunne han ha en sjanse, der finnes ordentlige intensiv-avdelinger.

Ikke noe alternativ

Den første dagen i rullestol ut av sykerommet: En glad kone, en sliten pasient som ennå sitter i rullestol etter anstrengelsene, hans bror og søster som også var her døgnkontinuerlig, og bakerst vår dr. Arjun som var med og kjempet for ham. I løpet av noen dager kom han seg opp på egne ben, og så reiste de hjem. Foto: Bøhler-foto.

– Etter familieråd ble det klart at Katmandu ikke var noe alternativ. Familien hadde ikke penger. Beskjeden var «Gjør det dere kan her. Vi har ikke råd til noe annet.» Den har vi hørt før, og det gjør alltid inntrykk. Hele sykehuset ble engasjert. Vi undersøkte, leste, planla, overvåket, stelte, behandlet, diskuterte og ba. Alt mens hans kone, to små barn, bror, søster og en nevø bodde rundt senga. Han hørte hjemme på en ordentlig intensivavdeling. Men her er ingen respiratorer, bare enkelt overvåkningsutstyr og mulighet for begrenset blodtrykk-støtte. Hvordan balanserer du da behandlingen, når pasientens nyrer, hjerte og lunger svikter på en gang? Han trenger masse medisiner, men tåler dem ikke p.g.a. nyresvikten. Han trenger masse intravenøst for hjertet, men tåler det ikke p.g.a. lungesvikten, osv.

Det første døgnet trodde jeg det skulle gå galt. Bevisstløs pasient med lavt blodtrykk, hoven kropp, høy feber og pusteproblemer. Men så snudde det! Litt etter litt, gjennom en uke, kunne vi redusere på de medisinene vi hadde måttet gi, men som vi var redde for at skulle skade ham fordi nyrene ikke fungerte. Men så fungerte de igjen! Deretter gikk det bare framover, et lite skritt hver dag.

Vil du lese mere fra livet på Okhaldhunga? Se Okhaldhunga Times Oktober 2018

Bilde øverst:
– Fantastisk å kunne være sammen med barn, svigerbarn og barnebarn gjennom sommeren. Her feirer vi at Simon ble ni år. Foto: Bøhler-foto.