Nå skryter jeg kanskje på meg mer naturkjærlighet enn jeg har. Jeg nyter naturen så sant det ikke er for kaldt og ikke går for mye oppoverbakke. Familien nyter jeg uansett. Men når har jeg allerede vært i Mali en måned. Det er alltid spennende å komme tilbake etter ferien og se om det ligger noen små kriser og venter på meg, men i år virker det som om det har vært en rolig sommer i Normisjons arbeidsområde. Det var litt engstelse i begynnelsen av regntiden, men den siste måneden har det regnet godt alle steder. Det lover godt for avlingene i året som kommer.

Ikke så bra
Men Mali har det ikke så bra. Stemningen er mer pessimistisk enn på lenge. Konflikten i nord fortsetter med uforminsket styrke. Midt i landet har det vært flere væpnede sammenstøt mellom nomader og fastboende. Og i Bamako er ungdommen urolige. Men altså ikke noe uro å melde om fra våre område.

Fuktig gudstjeneste
– Nå har vi sånn vær som dere liker, sa de i kirken på søndag. Regnet høljet ned hele dagen. Det er vel ikke akkurat det av vi liker det, men vi er nok mer vant til sånn vær i Norge. I Mali er de ikke vant til regnværsdager. Fra oktober til mai regner det ingenting. Selv nå, midt i regntiden, er det sjelden det kommer noe mer en enn skikkelig regnbyge i løpet av en dag. Men av og til får vi en skikkelig regnværsdag. Da stopper all aktivitet opp.Det var allerede mørke skyer på himmelen før gudstjenesten startet. Etter de første innledende sangene begynte det å bli ganske mørkt i kirkerommet også. Det er ikke innlagt strøm i bydelen. I kirken har de det lyset som kommer inn gjennom vindusåpningene, når det så mørkner ute blir det fort ganske mørkt inne også. Det var bare ungdomskoret som gjenstod før prekenen. Da begynte det å blåse så kraftig at mennene måtte ut og stenge lemmene for vinduene på den ene siden. – Jeg skal finne en lommelykt til deg, sa pastoren før han forsvant ut i vinden.

Dundret mot taket
Så begynte regnet. Det dundret mot taket, og med vinduslemmene og dørene lukket på begge sider var det nå veldig mørkt. Det eneste som lyste opp kirkerommet var en og annen mobiltelefon. Vinden presset regnet gjennom lemmene, så de som satt nærmest ble nødt til å trekke benkene med seg lenger inn i kirkerommet. Det var håpløst å høre noe som helst gjennom dundringen på taket, så det ble improvisert sang fra koret en ganske lang stund, til det igjen var mulig å høre noe.
Så var det endelig blitt tid for preken. Vi flyttet prekestolen litt nærmere benkene. Men menigheten var nå en litt stakkarslig og hutrende gjeng. Heldigvis var det ingen som tenkte på å dra hjem. Når det regner er det ingen som går ut, så de hadde ikke noe annet å gjøre uansett. Utstyrt med lommelykt og manus prøvde jeg å være så engasjerende jeg klarte.

Sår i halsen
Sår i halsen etter all ropingen satte jeg meg ned etter prekenen. Leder av gudstjenesten var usikker på hvordan han skulle fortsette nå, for det regnet fremdeles ute. Det ble litt diskusjon om de skulle be avslutningsbønnen eller fortsette å synge. Det ble til at de ba, men så ble det litt kaotisk da alle reiste seg, men ingen ville gå ut. Kvinnene og ungdommene løste det med å begynne å synge og danse. Så fikk de varmen i seg igjen også. Etter hvert gikk regnet over i duskregn, og flere bestemte seg for å ta fatt på hjemveien. Da hadde gudstjenesten var over en time lenger enn vanlig.

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår,og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  Du må gjerne gi rikelig!

Therese Glandrange